Liten historie fra Fritz Kristiansen:
 
Han kom til å tenke på følgende historie om familien fra Bolæren:
Hei på dere!
Det handler om selfangeren "Ceto" og året må ha vært noe sånt som 1891. Der var samtlige tre brødre påmønstret. Johan var skipper, Fredrik var styrmann og Ferdinand var matros. Jeg spurte far (Victor) om han hadde hørt om denne skuta. " Ja, da", svarte han. "Det var den første selfangeren  far var skipper på. Det hadde seg sånn at onkel Johan var skipper før Fredrik, men da Johan skulle få ei ny skute å føre, så overtok far "Ceto"  20 år gammel i 1892".
 
Svein Olav kan gjerne benytte denne historien på hjemmesiden sin.
 
GOD SOMMER!
 
Med vennlig hilsen Fritz

Fritz sendte en e-post til Svein Olav og denne historien ønsker han også å dele med resten av familien....
Fritz Kristiansen forteller:
Jeg sitter her å venter på noe akkurat nå og fant derfor på å sende deg noen ord som kanskje kan interessere deg.  Var du til stede på det første slektsstevne som ble arrangert på Langeby i 1983?
Da var alle de tre brødrene Christiansen (Fenger Martini) representert ved sønner. Fridtjof var Johans sønn, Victor (min far) var Fredriks sønn og Ernest sønn av Ferdinand var der. Det er det med Ernest jeg har lyst til å fortelle deg litt om. Saken var jo den at brødrenes søster Mathilde var spenna gæern. I 1902 var situasjonen mellom henne og broren Ferdinand så tilspisset at han reiste sin vei - til Amerika. Han uttrykte da at han reiste til Amerika og at han aldri kom tilbake. Det gjorde han heller ikke. Han slo seg ned i Seattle. Han slo seg på hvalfangsten på Alaska og Vancouver Island og når han ikke var hvalfanger var han taubåtskipper i Seattle. Han ble en meget dyktig hvalskytter og bilder og omtale i lokalavisene der over som jeg har fått fra sønnen Frank for mange år siden forteller noe om det. Det var min farmor Johanne som holdt kontakt med familien i Seattle, men etter at hun døde i 1949 ble kontakten avbrutt. Jeg tenkte stadig på det og syntes det ville være hyggelig om kontakten kunne bli gjenopprettet. Tilfeldigvis var det Sandefjords Blad som kom til hjelp. Der leste jeg en gang rundt 1980 om en norskamerikaner som var på besøk hos familie i Sjuenga. Han het Schrøder Nilsen og var på besøk hos familien Granerød i Sjueenga. Du husker kanskje han som i sin tid var ansatt hos Arne Andresen. Da dette sto å lese i SB hadde Schrøder Nilsen reist tilbake til Amerika.  Schrøder Nilsen fortalte til avisen at faren hans hadde vært hvalskytter på de samme stedene som Ferdinand. Jeg ringte Granerød og fikk adressen i Amerika. Jeg skrev til ham omgående og ikke lenge etter fikk jeg to brev. Begge var veldig hyggelige. Det ene var fra Schrøder Nilsen og det andre fra min tremenning Frank Christiansen, sønn av Donna og Ernest som var her på slektstevne i 1983. Litt brevkontakt ble det etter at de reiste hjem igjen, men på den tiden hadde jeg såpass mye å stelle med på jobben at jeg ikke hadde krefter til å opprettholde kontakten. Saken var vel også den at verken Donna eller Ernest likte å skrive.
Tilbake til Ferdinand. Han ble gift i Amerika som du forstår. Fruen var en norsk enke fra Osloområdet. Ruth og jeg kjørte Donna og Ernest til Svelvik der fetteren på morens side møtte dem og tok dem med til sitt sommersted på Hurumlandet.  Jeg har i det siste gjort noen spede forsøk på å finne Frank på nettet. Familien bor ikke i selve Seattle, men like utenfor og stedet heter Kirkland. Vi har fått vite at Donna døde for en del år siden og jeg kan ikke tenke meg at Ernest lever lenger.
ps. Jeg glemte nesten å fortelle deg at enken hadde to døtre fra første ekteskap og at Ferdinand adopterte disse. 
 
Jeg har nok litt mer om familiekontakt etc., men det skal jeg komme tilbake til senere.

 
Fritz